Bakkekontakten

møter med mennesker, misjon & Madagaskar

Kommentarer og meninger


Vidunderligst av alt på jord

Begrepet Guds rike i misjonsforståelsen

 

 

 

 

‘‘Vi skjønner hva misjon er i samme grad som vi forstår hva Guds rike er.”

Denne spissformuleringen er skrevet av misjonsteologene Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken og Knut Jørgensen i det norske standardverket ‘‘Missiologi i dag” (s. 182). Trioen mener at forståelsen av Guds rike er helt avgjørende for kirkens misjonsoppdrag.

Den uløselige sammenhengen mellom Guds rike og misjon bekreftes av at Det Norske Misjonsselskap (NMS) fra starten i 1842 og fram til for noen få år siden, har hatt ‘‘Komme ditt rike” som sitt motto. Guds rike-begrepet har også påfallende stor plass i internasjonale misjonsdokumenter fra 1960-årene frem til i dag. 

Et viktig spørsmål er hvordan en skal forstå sammenhengen mellom Guds rike og sosialt arbeid. Det er en grunnleggende forskjell mellom å relatere sosialt engasjement til standardene i Guds rettferdighetsrike og det å omtale Guds rikes vekst som mål for sosialt arbeid. Vi må unngå at evangeliet bli redusert til et sosialt og politisk evangelium. 

 

To tendenser

Litt forenklet kan en si at det historisk har vært to hovedtendenser når det gjelder tolkningen av Guds rike. Den tradisjonelle, evangeliske forståelse knytter Guds rike til frelsen i Jesus Kristus. Det mørke bakteppet er fortapelsens mulighet og et liv utenfor Guds rike. Sentralt står tanken om at Jesu soningsdød og oppstandelse er grunnlag for frelsen. Guds rike vokser ved at evangeliet om frelsen i Jesus Kristus mottas i omvendelse, tro og dåp. Kirkens og misjonens sosiale engasjement begrunnes i menneskeverdet, nestekjærlighetsbudet og den rettferdighet som Guds rike representerer. En gang i fremtiden vil Jesus fullstendig overvinne all ondskap og etablere et evig, fullkomment Guds rike, uten svik, synd, splittelse, sykdom og sorg.  

En annen hovedtendens - hvis en maler med bred pensel - er å knytte Guds rike til menneskelig, sosial og politisk frigjøring. Jesu død er en solidarisk handling med mennesker i nød, og hans seier over døden inspirerer til sosial og politisk kamp. Sentralt står tanken om at alle mennesker har del i Guds rike. Den enkelte trenger å frigjøre hva en allerede har. Gjennom humaniseringsprosesser, frigjøringskamp, fattigdomsbekjempelse og rettighetsarbeid vokser Guds rike. Det er ikke så viktig med misjonærer, fordi Gud selv er misjonæren som fremmer Guds rike i ulike sosiale og politiske prosesser i verden. Håpet om et fullkomment rike inspirerer til innsats, og mennesket kan med sine gode programmer bidra til å realisere Guds rike innenfor denne verdens strukturer og systemer.

 

Sosialt evangelium

I USA ble det i første halvdel av forrige århundre etablert en Social Gospel-bevegelse, som gjorde misjon til et sosialt og politisk program. En ville fremme Guds rike innenfra samfunnets strukturer. Denne bevegelsens sterke samfunnsmessige aktivisme, resulterte i at noen tradisjonelle misjonsgrupper gikk til den motsatte ytterlighet og hevdet at misjon ikke skal ha noe sosialt engasjement. Men det vanlige i ulike misjonsbevegelser har vært å kombinere evangelisering og diakonalt arbeid. Forkynnelse og sosialt arbeid har gått hånd i hånd i NMS helt fra starten.

Politiske og sosiale aspekter har vært sterkt fremtredende i Kirkens Verdensråd (KV), ikke minst i 1960- og 1970-årene. På en internasjonal misjonskonferanse i Mexico City i 1963 ble det fastslått at Guds rike er hele menneskehetens mål og at ‘‘misjon må finne sted innenfra denne verden”. Disse tankene ble videreutviklet i Uppsala i 1968. På KV-møtet i Bangkok i 1973 ble frelsen knyttet til politiske begivenheter i samtiden, og møtedokumentene herfra uttrykker at det finnes frelse i andre religioner. Signalene fra KV i denne perioden var at en kan finne Guds rike i ulike samfunnsprosesser, kulturer og religioner, uavhengig av hva slags forhold en har til frelsen i Jesus Kristus.

 

Evangelikal forståelse

Lausannepakten, som ble undertegnet i 1974, tar klar avstand fra å redusere evangeliet til noe sosialt og politisk. Det understrekes at sosial omsorg ikke er det samme som evangelisering, og at politisk frigjøring ikke er frelse. Samtidig fastholdes evangeliets sosiale konsekvenser: ‘‘Frelsesbudskapet innebærer også et domsbudskap over alle former for fremmedgjørelse, undertrykkelse og diskriminering. Vi skulle derfor ikke være redde for å fordømme ondskap og urettferdighet hvor den enn måtte forekomme.”

I Lausanne-bevegelsens Manila-manifest (1989) har Guds rike-tanken en helt sentral plass: ‘‘Vi er overbevist om at forkynnelsen av Guds rike om rettferdighet og fred krever fordømmelse av enhver form for urettferdighet og undertrykkelse, både hvor den stammer fra enkeltpersoner og fra samfunnssystemer; vi vil ikke vike tilbake for å avlegge dette profetiske vitnesbyrd.” Men samtidig som manifestet fastslår at Guds rike motiverer til rettighetsarbeid og fattigdomsbekjempelse, advares det mot å gjøre Guds rike til noe dennesidig: ‘‘Vår stående forpliktelse til sosial handling skyldes ikke en forveksling av Guds rike med et kristianisert samfunn. Den er snarere en erkjennelse av at evangeliet har uomgjengelige sosiale implikasjoner.”

 

Nyere misjonsteologi

Inn i det nye årtusenet har det vært en tilnærming mellom Lausanne-bevegelsen og KV. Cape Town-erklæringen av 2010 viser at Lausanne-bevegelsen har tatt innover seg mange av de samme temaområdene som har vært fremme i KV, samtidig som den tidligere forståelse av Guds rike, frelse og ”unådde folkeslag” fastholdes. Likeledes har KV i sitt misjonsdokumentet av 2013 – kjent i Norge under navnet ”Sammen på vei mot livet” – brukt en rekke formuleringer som appellerer til evangelikale miljøer. Ikke minst har dokumentet en inkluderende holdning overfor pinsevenner og karismatiske grupperinger ved å gi en sentral plass til Åndens gjerning. En gjenkjenner imidlertid gammel KV-teologi når dokumentet bekrefter at Ånden virker forløsende i ulike samfunnsprosesser, kulturer og religioner. 

Det er iøynefallende at Åndens virke til dels blir løsrevet fra Jesus Kristus i det nye misjonsdokumentet til KV. Guds frelsesplan for verden blir ikke entydig knyttet til Jesu død og oppstandelse. Den tilbakevendende formuleringen ‘‘Gudsrikets verdier” får frem et viktig etisk aspekt, men frelsesdimensjonen i forståelsen av Guds rike kommer nok litt i bakgrunnen. Dette inntrykket bekreftes i følgende litt mangetydige formulering: ‘‘Vi kan få øye på Guds rike på jord når vi åpner opp for de delene av våre liv, som individer eller samfunn, som ofte utelates. Vi kan få øye på Guds herredømme på jord der hvor det som er oversett eller marginalisert, inkluderes i kjærlighet, slik at vi erfarer helhet.”

NMS’ grunnlagsdokument om misjon (‘‘Verdensvid glede” 2004) representerer en nokså tradisjonell, evangelisk tilnærming. Her understrekes sammenhengen mellom forkynnelse, sakramenter og diakoni: ‘‘Guds rike er et framtidig rike som Gud selv skal opprette på en synlig måte når Jesus Kristus kommer igjen. Samtidig er det også et rike som mennesker gjennom ord, sakrament og diakonale handlinger får del i her og nå.” Tegnaspektet i diakonien fremheves: ‘‘De diakonale handlingene er på den ene siden uttrykk for Guds gode skapervilje mot oss, og på den andre siden peker de utover seg selv, og signaliserer på menneskelig vis innholdet i Guds rike.”

 

Bibelske perspektiver

Bibelen gir noen gode holdepunkter. Her ser vi for det første at Guds rike, evangelieforkynnelse og omvendelse knyttes sammen: ‘‘Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!” (Mark 1,15). I evangeliet etter Johannes blir mottakelsen av Guds rike forbundet med å bli ‘‘født på ny” (3,2). Misjons- og endetidsaspektet er tydelig hos Matteus: ‘‘Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme” (24,14).

Lignelsene om Guds rike i Matteus 13 – om såmannen, ugresset i hveten, sennepsfrøet, surdeigen, skatten i åkeren, perlen og fiskenoten – peker alle på en åndelig, hinsides virkelighet. Det er bare Gud selv som kan fremme dette riket. På underfullt, overnaturlig vis kommer det til oss. Ved hjelp av sine lignelser om Guds rike bærer Jesus frem ‘‘det som var skjult fra verdens grunnvoll ble lagt” (Matt 13,35). Disse lignelsene understreker også at det er et åndelig skille mellom ‘‘de som er innenfor” og ‘‘de som er utenfor” (Matt 13,41-43 og 49-50). Det siste perspektivet kommer også tydelig frem i Guds-rike-lignelsen om de ti brudepikene (Matt 25, 1-13).

I sin doktoravhandling ‘‘Jesus og de fattige” har Hans Kvalbein gjort rede for bruken av ordet ‘‘fattig” i Jesu forkynnelse. Han konkluderer med at Jesus ikke forkynte frigjøring fra fysisk fattigdom. Begrepet ‘‘de fattige” i saligprisningene brukes om de som står tomhendte og hjelpeløse overfor Gud. Innbydelsen til Guds rike går ut over alle grenser, til syndere, urene, urettferdige og fortapte mennesker, til fattige så vel som rike. Jesu appell om å vise omsorg for de materielt fattige, begrunnes – i følge Kvalbein – med det dobbelte kjærlighetsbudet.

Det finnes ikke dekning i evangeliene for tanken om at sosialt arbeid fremmer Guds rike (jfr blant annet Leonhard Goppelts ‘‘Theology of the New Testament”). Jesus skilte klart mellom å mette mennesker fra fysisk sult og det å gi dem åndelig føde til frelse (Joh 6,25-58). Under, helbredelser og utdrivelse av onde ånder frelser ikke i seg selv, men forstås som tegn på Guds rike (Joh 2,11. Jfr også Mark 16,17-18). 

Til en viss grad kan en si at Guds rike i Jesu forkynnelse tilsvarer ‘‘Guds rettferdighet” hos Paulus. Begge deler mottas ved at Kristus og Den hellige ånd virker sammen. Paulus sier i Romerne 14,17: ‘‘For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd” (se også Matt 12,15-21).

 

Forsøk på en forståelse

Guds rike er et annerledes rike. Det kommer ikke som resultat av en naturlig prosess, og det kommer ikke ved menneskelige anstrengelser. Vi kan ikke nærme oss dette riket ved hjelp av de midler og ressurser som hører denne verden til. En har sagt det slik: ‘‘Guds rike er ikke der hvor mennesker søker å dra Gud inn i sine planer, men der hvor Gud drar mennesker inn i sine planer.”

Det er privilegium å vitne om at Guds rike er et nåderike, basert på frelsen i Jesus Kristus. Når en får denne frigjørende forståelsen av Guds rike, bygges det bro fra søndagens gudstjeneste til hverdagens mange utfordringer og oppgaver.

Diakonal omsorg og oppgjør med urett kan være tegn på at Guds rike vokser, men er ikke direkte årsak til rikets vekst. Veksten i Guds rike må knyttes dels til evangelieforkynnelsen, dels til at mennesker omvender seg til Jesus og tar imot ham i tro. I denne sammenheng har også sakramentene en viktig plass.

I den lutherske tradisjon skjelnes det klart mellom lov og evangelium, mellom Gud som opprettholder og som frelser, og mellom det verdslige og det åndelige regimente. Hvis vi blander sammen Guds ulike ”arbeidsmåter” i verden, så mister vi evangeliets frigjørende kraft i Kristus. 

Vår solidaritet med de fattige kan begrunnes i Jesu oppgjør med grådighet og det dobbelte kjærlighetsbudet. Kamp for rettferdighet kan motiveres ut fra Guds rettferdighet og menneskets ukrenkelighet og verdi. Vekst og fremgang i Guds rike relateres til det nye livet i Jesus Kristus.

 

Veien videre med det viktigste

Videre med det viktigste – det er en NMS-parole jeg liker godt. NMS skiller seg fra humanitære organisasjoner som Røde Kors og Leger Uten Grenser ved at organisasjonen har tatt på seg spesialoppdraget ‘‘å forkynne evangeliet om Guds rike”. Dette er det viktigste og største et menneske kan få være med på. Vi bidrar ikke bare til et bedre liv her og nå, men vi får forberede mennesker for evigheten gjennom forkynnelse til omvendelse og tro. 

Uten tvil har NMS kommunikasjonsmessig funnet spenstige slagord når en formidler et tredelt oppdrag: ‘‘Dele troen på Jesus, utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet.” Men jeg mener at de to siste leddene er tett sammenbundet, ettersom en bare lykkes med å redusere fattigdom om rettferdighet og sannhet vinner frem. 

NMS må i fortsettelsen ha frimodighet på sin egenart. Når vi bruker kraftfulle verb i de to siste utsagnene, så må vi i vår misjonsforståelse også gi plass for en dynamisk tilnærming i første ledd. - Ja, vi må gjerne fortsette ”å dele” – men i frimodighet kan vi også vitne om og forkynne Guds rike. Det går an å kombinere ydmykhet og frimodighet. Kongens ærend har hast!

Misjonens fremste mål er at mennesker skal bli forsonet med Gud gjennom Jesus Kristus. Når vi har fått smak av frelsen i Guds rike, så vil dette tvinge oss til å vise kjærlighet og til å fremme verdighet, sannhet og rettferdighet. Dette siste skjer med bønnen: ”La din vilje skje!”

 

Arild M. Bakke