Bakkekontakten

møter med mennesker, misjon & Madagaskar

Misjonal vandring med Ordet


Rykter, bekjennelse og vitnesbyrd

Matteus 16,13-20

 

Himmel og jord møtes i samtalen mellom den store Mesteren og hans elever. Ordene har en viktig plass i møtet mellom himmel og jord. - Ord skaper murer så vel som broer. Det er sterke krefter som settes i sving i ryktespredning, bekjennelse og vitnesbyrd. Ord fanger. Ord binder. Ord dreper. Ord gleder. Ord skaper. Ord frigjør.

Etter en lengre tids modningsprosess har Peter – klippen – fått en forståelse av hvem Jesus er. Han avlegger en klar bekjennelse med sine ord, og Jesus blir begeistret og glad. Men Mesteren blir ikke stående lenge i rampelyset av den gode bekjennelsen. Jesus overrasker som så mange ganger tidligere og senere. Han er så annerledes andre lederskikkelser.

Vi kunne ha ventet en oppfordring fra Jesus om å spre Peters store oppdagelse, men i stedet forbyr han sine nærmeste å dele dette. Han pålegger disiplene å ikke fortelle til andre hvem han er. Enda er ikke tiden kommet for å forkynne det glade budskap om Messias som er kommet... Enn så lenge. Alt har sin tid. Det vil komme en tid hvor hemmeligheten kan spres og forkynnes, men først litt senere.

Jesus søker ikke oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Ikke enhver oppmerksomhet er av det gode. Ikke alt sant skal sies. Sensasjonspreget omtale har Mesteren lite sans for. Det er ikke noen mening for Jesus å være i rampelyset for misforståelser, rykter og falske nyheter.

Hvordan er det med oss? Lar vi oss drive med av det som er gjengse oppfatninger og populære meninger? Lar vi oss raskt påvirke av løse og ubegrunnede rykter? Blir vi lett fanget av holdningene til helter og supermennesker. Glemmer vi at Gud åpenbarer seg i svakhet, lidelse og fornedrelse? Det var gjennom sitt møte med egen synd, skyld og skam at Peter – ved Guds nådige hjelp – skjønte at Jesus var mere enn en stor leder.  Peter oppdaget at Jesus hadde alt det han selv manglet.

 

                                                               -----------------------

 

Det er nok av de som liker å være i sentrum for andres oppmerksomhet. Den ene superstjernen etter det andre appellerer til våre følelser, lengsler og begjær. I vår tid kan en enkeltpersons budskap nå ut til hele verden på noen timer.

En fotballspiller er på alle kanaler og preger avisoverskriftene. Han gjør det ekstremt bra på banen. Han dribler seg lett og lekende rundt andre spillere. Han skrur sine langskudd over måpende forsvarspillere og forbi hjelpeløse målmenn. Den fantastiske fotballspillerens kroppsspråk og treffsikre kommentarer forgudes og hylles. Han er en helt for fotballfrelste mennesker.

Et statsoverhode blir samtaleemne verden rundt ved at han skriver på det sosiale mediet ”Twitter”. Noen få, til dels usammenhengende ord spres raskt ut til millioner. En må ta stilling. En kan ikke være likegyldig. Oppmerksomheten fanges. Ryktebørsen når nye høyder, og folk må forholde seg til de utroligste ytringer. For noen blir han helten, for andre blir han antihelten.

En kvinnelig TV-personlighet er på manges lepper. Hun er blitt verdenskjent for sin fjernsynsserie, og hun gjør seg også bemerket som modell og skuespiller. Magasiner og sosiale medier følger selvfølgelig alle hennes bevegelser, sprell og nye påfunn. Hun er rolleskapende og trendsetter. Hun er en heltinne for søkende og til dels usikre jenter.

 

                                                               ----------------------

 

På Jesu tid var det ikke fjernsynskanaler, sosiale medier og ukemagasiner. Men også den gang lot folk seg forføre. Det var mange rykter – både sanne og usanne. Folk hadde  -  da som nå  -  sine meninger om alt og alle. - Jesus visste godt hvilke rykter som spredte seg om hans person. Men han ville likevel høre hva disiplene selv hadde fanget opp på meningstorget. Gjennom sine spørsmål utfordret Jesus sine elever til å tenke selv, og ikke bare sluke ryktene. Det første spørsmålet Mesteren stilte, var av det litt upersonlige slaget: Hvem sier folk at jeg er?

Det kommer en rekke svar. Folk tror – i likhet med kong Herodes – at det er døperen Johannes som er stått opp fra de døde. Mange tror at det er en av profetene som er kommet tilbake. Kanskje Elias? Eller Jeremias? Alle antakelsene har noe for seg. Noen kjente igjen døperens veldige omvendelsesforkynnelse. Andre kjente igjen fortellingen om Elias når Jesus gjorde tegn og under. Og Jeremias hadde jo også i likhet med Jesus blitt forkastet av Israels ledere. Ryktene traff noe, men ikke helt.

Denne typen omtrentlig og litt misvisende omtale av Jesus har fortsatt gjennom hele historien. Mange har lest og vurdert Jesus med sine egne, subjektive bilder. En verdensberømt religionsstifter på den arabiske halvøya ble villedet av en kristen utbrytergruppe, og i sin appellerende forkynnelse tegnet han et bilde av Jesus som profet og undergjører. Han brukte til og med tittelen ”Masih” på Jesus, men da uten betydningen Messias.

Også i vår tid møter vi mange meninger om Jesus. Mange har svært positive tanker om ham. Det sies at Jesus er et stort forbilde. Han er et etisk ideal. Andre betrakter ham som en stor læremester. Ett er sikkert – det er ingen annen person i historien som har fått så mye oppmerksomhet som Jesus. Det er ingen annen det er blitt skrevet så mange bøker om som han.

Jesus er ikke interessert i å ha en heltestatus, eller å gå inn i rollen som mirakelmann. Han vrir seg unna. Det er derfor at han stadig – også mot slutten av den aktuelle teksten – trekker seg unna en usunn form for oppmerksomhet. Når Jesus inviterte disiplene til å bekjenne sitt forhold til ham, så skyldtes ikke dette noe behov for usunn bekreftelse og oppmerksomhet. Det var for å gi disiplene del i det dypeste i livet. Bekjennelsesordene frigjør. Bekjennelsesordene har en dypere takk og glede i seg. Bekjennelse og lovprisning er nesten identiske uttrykksformer.

Etter å ha fått svar på sitt litt upersonlige og generelle spørsmål, utfordrer Jesus sine elever direkte: Hvem sier dere at jeg er? Og i dag stiller Mesteren samme spørsmål til deg og meg: Hvem sier du at jeg er?

 

                                                                ----------------------

 

Vi blir utfordret til å bekjenne. Å bekjenne er ikke å rapportere hva andre tenker og tror. Det er heller ikke å fortelle videre til andre hva vi har sett og hørt. Bekjennelsen er rettet oppover. Bekjennelsen er en lovprisning. Bekjennelsen er mitt personlige tilsvar til Gud på hvem han er og hva han gjør. Bekjennelsen er ordene som lukker inn Frelseren i våre liv, uavhengig av hva vi selv får til.

Peter ser på Jesus, og så bekjenner han det han har sett med sitt indre øye: Du er Messias. Med dette bekrefter Peter at Jesus er den personen som jødene har ventet på i mange, mange generasjoner. Tittelen Messias leder tankene til en konge uten sidestykke. I tusen år hadde det blitt forkynt at en kommende Messias skulle grunnlegge Guds fullkomne rike.

Når Peter har bekjent troen på Jesus som Messias, så går han enda videre og legger til: Du er Den levende Guds Sønn. Jesus er ikke bare frelserkongen. Han er også vår Herre. Gud er kommet nær, ja, helt nær.

Peter hadde med sin bekjennelse forstått at Jesus var mye mere enn det ryktene skulle tilsi. Han hadde fått innsikt i en stor hemmelighet. Jesus sier at dette ikke er fra ham selv, det er Guds verk. Dette er ikke en bekjennelse som har modnet seg frem gjennom menneskelige anstrengelser og god filosofisk tenkning. Peter har sett, hørt og tatt imot, og så har Gud skapt tro i hans hjerte.

Som misjonær på Madagaskar underviste min far en periode teologiske studenter i troslære. Mitt i sin undervisning kunne han oppleve at Den Hellige Ånd skapte tro og utløste bekjennelse. Dette skjedde på en spesiell måte en dag han hadde en dypere innføring i grunnlaget for frelsen. Studentene fikk gjennom undervisningen se inn i hemmelighetene rundt Guds nåde og hvordan mennesket blir forsonet med Gud i Jesus Kristus. Da så far plutselig en student lyse opp. De fikk øyekontakt, og nokså spontant utbrøt studenten smilende en bekjennelse: ”Dette er bare helt fantastisk”. Samme student fikk senere mange år som prestelærer, og han avsluttet sin aktive tjeneste som kirkepresident for en stor kirke med åtte tusen menigheter.

Bekjennelsen til Jesus er svært viktig. Troen kan ikke forbli skjult i hjertet, den må høres, den må komme til orde i munnens bekjennelse. Det er en sammenheng mellom vår bekjennelse til Jesus her i dette livet og Jesu bekjennelse til oss på Dommens dag. Denne bekjennelsen trenger ikke å ha fine formuleringer. Det avgjørende er at vi vender oss oppover – at vi vender oss til Jesus som Frelser og Herre. Ved hans føtter får vi bekjenne oss som syndere som er helt avhengige av ham. 

 

                                                                 ---------------------

 

Fortellingen om de ti spedalske som ble helbredet, er ofte blitt misforstått. Mange forkynnere har snakket om de ni utakknemlige og den ene takknemlige. Men det er ikke det som er den indre historien i fortellingen. De ni spedalske gjorde det som var vanlig praksis, – de bar frem et takkeoffer i tempelet som takk for at de var blitt helt friske. Dette var foreskrevet i Moseloven. Men den ene hadde forstått at han ikke lenger trengte å gå til en tempelbygning. Den som går til Jesus, kommer til Gud direkte. Den ene av de ti – han som var en samaritan – hadde oppdaget at Jesus er Herre og Frelser. Han kom tilbake til Jesus og kastet seg ned ved hans føtter.

På Madagaskar er det svært vanlig at voksne kommer til et kristent gjennombrudd og velger å bli døpt etter en tids opplæring. En ung misjonsprest hadde som vane å stille de voksne dåpskandidatene noen spørsmål. En gang var det en eldre dame som skulle døpes. Da misjonspresten stilte henne ulike spørsmål om det grunnleggende i kristentroen, kunne hun ikke svare på ett eneste ett av disse spørsmålene. Det ble rett og slett litt pinlig, og misjonæren ble usikker på hvordan han skulle komme videre i den fastlåste situasjonen. Til slutt stilte han henne et nytt og mere personlig spørsmål: ”Hvorfor ønsker du egentlig å bli døpt?” Da så damen opp på ham med et smil og svarte: ”Jeg er glad i Jesus”. - Bedre svar kunne hun neppe ha gitt. Dette var et forløsende svar. Selv om dette svaret innholdsmessig ikke var så rikt som Peters svar, så hadde hun oppdaget det viktigste. Hun hadde sett at Jesus kunne frelse henne, og hun var blitt glad i ham. Nærmere Jesus kan en ikke komme.

Verset i Matteus 16,20 er ett av bibelordene med tidsbegrensning. Budskapet i dette verset har ikke lenger gyldighet. Det er på sett og vis gått ut på dato. Vi kan nå vitne fritt og vidt om Jesus som Messias. I lys av Jesu død, oppstandelse og himmelfart, kan vi nå frimodig fortelle hvem Jesus er. Jesu siste hilsen til disiplene på himmelfartsdag var: ”Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender”.

Det er mange som lever som om taleforbudet i denne teksten fortsatt har gyldighet. Men det er en stor misforståelse. Vi lever i misjonens tidsalder. Det glade budskapet om Jesus som Messias skal forkynnes til flest mulig. Du og jeg får være med å bringe videre det viktigste – i familien, i nabolaget, på jobben, på studiestedet og like til jordens ender.

Mens bekjennelsen er rettet oppover, så har vitnesbyrdet retning utover. Et liv med mening og mål er både himmelvendt og jordvendt. Lovprisninger uttrykker vi direkte til vår Herre og frelser, og vitnesbyrdet om ham får vi bringe til våre medmennesker.

Mye av vår tids ryktespredning og jag etter oppmerksomhet fører til en dypere tomhet. Når vi derimot har fokus på Jesus, så blir våre liv rikere. Vi får alltid mye tilbake når vi deler. Våre bekjennelser og vitnesbyrd gir oss en dypere mening i livet.

 

Arild M. Bakke