Bakkekontakten

møter med mennesker, misjon & Madagaskar

Kommentarer og meninger


Sensasjonelle funn og oppdagelser

Lærebøker i naturvitenskap må revideres

 

 

 

Det skjer mye spennende i ulike forskningsmiljøer med betydning for forståelsen av øya Madagaskar. Sensasjonelle funn og nye oppdagelser gjør at lærebøker skrevet for bare få år siden, må revideres. Fortsatt er det mange uløste gåter og endel usikre teorier, men en vet noe mere nå enn bare for få år siden.

 

Ny innsikt om menneskenes innvandring

Det kanskje mest revolusjonerende er de nye oppdagelsene når det gjelder menneskenes historie på Madagaskar. Nye fossilfunn tilsier at det har vært mennesker på øya minst seks tusen år tidligere enn det en lenge har trodd. Det er funnet merker etter steinredskaper på fossilbein av elefantfuglen Aepyornis. Undersøkelser med karbon-14 viser at kjempefuglen med tydelige spor etter menneskers våpen og redskaper, døde for omlag 10.500 år siden. Til nå har de eldste sporene etter menneskelige aktiviteter på Madagaskar vært 2.400 – 4000 år gamle. Innen forskningen har en ment at Madagaskar, som ligger 425 kilometer fra Afrika, var ett av de stedene på jordkloden som ble bosatt aller senest, men nå må en trolig skrive om historien om menneskenes første ankomst på øya.

De nye sensasjonelle funnene blir presentert i siste utgave av fagbladet Science Advances (ugitt 12. september). Det er dr James Hansford på Zoological Society of London som har ledet dette forskningsarbeidet. Historien begynte så tidlig som i 2008 da antropolog Patricia Wright fra Stony Brook i New York fikk høre av en gassisk kollega at en safirgraver hadde funnet noen dinosaurbein i nærheten av Ilakaka på Sør-Madagaskar. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det ikke var et dinosaurfunn, men at en var kommet over en større dyregrav med fossiler av lemurer, flodhester, gigantskilpadder, krokodiller og kjempefuglen Aepyornis. Fossilene ble gravet frem og lagret på et sikkert sted i området, og i 2016 kunne endelig dr James Hansford gjøre grundige vitenskapelige undersøkelser.

Artikkelen i Science Advances gjør rede for at det på de forsteinede beinene av Aepyornis-fuglen, finnes spor av lemlesting, brudd og hoggemerker som bare kan være forårsaket av menneskelagde steinredskaper. Hvis analysene stemmer, så kan mennesker ha levd sammen med elefantfugler, kjempelemurer, gigantskilpadder og flodhester i nærmere ti tusen år på Madagaskar. En vet nemlig at alle disse dyreartene har eksistert helt til for mindre enn tusen år siden på øya.

Tanken om at det kan ha vært mennesker på Madagaskar mye lengre enn tidligere antatt, vil skape ny diskusjon om forholdet mellom mennesker og miljø i ulike tidsperioder. Det har vært en vanlig forståelse innen forskningen at menneskets aktiviteter, har vært hovedårsak til at mange dyrearter har dødd ut i nyere tid. Nettopp den sene utrydningen av endel dyrearter på Madagaskar har tradisjonelt vært et argument for denne teorien.

 

Også lemurenes historie må skrives på nytt

De helt nye forskningsresultatene om menneskets første ankomst til Madagaskar, kommer bare få uker etter at det er blitt presentert nye vitenskapelige funn om lemurenes tidlige historie. Lenge har den utrydningstruede, nattaktive halvapen aye-aye (”ai-ai”) på nordøstkysten av Madagaskar, med sine helt spesielle gnagerliknende fortenner og pinneliknende midtfinger, skapt hodebry for forskerne. Tradisjonelle evolusjonsteorier er blitt satt på prøve, men forskerne har likevel vært tilbøyelige til å mene at aye-aye og de andre lemurartene på Madagaskar har utviklet seg vekk fra hverandre gradvis, etter at de første stamlemurene kom til øya. Etter at en nå har gjort nye undersøkelser av fossilen Propotto leakeyi på et museum i Kenya, er gamle teorier blitt utfordret og forskerne må forholde seg til helt nye gåter.

For omlag femti år siden ble det feilaktig fastslått at den kenyanske fossilen var en fruktetende flaggermus. Ifølge fagbladet Nature Communications (utgitt 21. august) viser nye undersøkelser, ledet av Gregg Gunnell, at den egentlig er en slektning av den gassiske aye-aye. De nye ledetrådene har også ført til fornyet interesse for den egyptiske fossilen Plesiopithecus, som visstnok også skal være en nær slektning av fingerdyret aye-aye.

De nye oppdagelsene gjør at forskerne nå stiller spørsmål ved om lemurene har vært så lenge på Madagaskar som tidligere antatt. Mens en tidligere hevdet at lemurene kom til øya i Det indiske hav ved en enkeltstående innvandringsbølge, så er forskerne nå tvunget til å tenke åpent om flere historiske lemurinnvandringer. Denne reorienteringen skaper imidlertid helt nye gåter for de samme forskerne. Det har nemlig alltid vært en stor gåte hvordan lemurene, som ikke kan svømme og som kom til Madagaskar lenge etter dinosaur-perioden, kunne klare å komme seg fra fastlands-Afrika til den store øya ute i havet.

Teorien om at det på et tidspunkt kan ha vært en bro av øyer og sandbanker over kanalen, blir vanligvis avvist med at da ville mange av de andre afrikanske dyrene ha kommet seg over til Madagaskar sammen med lemurene, og lemurene ville dessuten ha blitt utryddet for lenge siden av ulike rovdyr. En teori som har hatt nokså stor oppslutning de senere årene, er at strømmene i havet har vært annerledes på et tidspunkt i historien. Lemurene kan under slike forhold ha blitt drevet fra land i et voldsomt stormvær og klart å forflytte seg til Madagaskar ved hjelp av tømmerstokker og greiner. Under gunstige havstrømmer og optimale værforhold skal en slik ferd ha kunnet skje på i underkant av en måned. Men forskernes tradisjonelle systemer og teorier blir utfordret når de nå må forholde seg til at flere lemurarter kan ha klart å komme seg over kanalen på denne måten.

 

Madagaskar var sentrum for et superkontinent

Amerikanske og gassiske paleontologer har i perioden fra 1993 gjort ekstraordinære fossilfunn av ulike virveldyr i fjellformasjonen Maevarano, i nærheten av Berivotra, noen mil fra havnebyen Mahajanga på nordvestkysten av Madagaskar. Dr David W. Krause, som i mange år var knyttet til universitetet Stony Brook i New York, har stått i bresjen for utgravinger som har gitt helt ny forståelse av superkontinentet Gondwana og ulike landforskyvninger. Svært mange forskere har vært involvert i vitenskapelige undersøkelser av funnene, og det kommer stadig nye publikasjoner om spennende oppdagelser.

I de hvite kalksteinformasjonene i Maevarano har en funnet mange godt bevarte skjeletter og hodeskaller av ulike dinosaurer. En har også gjort interessante funn av den utdødde rovfuglen Rahonavis, kjempepadden Beezlebufo og den planteetende krokodillen Simosuchus clarki. Det mest interessante er kanskje at en må til fossilfunn i Sør-Amerika og India for å finne nære slektninger av flere av virveldyrene som har vært nedgravd i Maevarano.

Den planteetende dinosauren Vahiny, som tilhører Titanosaurus-gruppen og som ble vitenskapelig beskrevet så sent som i 2014, hadde sin nærmeste slektning i dinosauren Jainosaurus i India, men den har også likhetstrekk med Muyelensaurus i Sør-Amerika. Den kjøttetende og kannibalistiske dinosauren Majungasaurus har klare likhetstrekk med arter som er blitt beskrevet i India og Argentina. Padden Beezlebufo, som var like stor som en bowlingkule, har ikke fellestrekk med afrikanske frosker, men ser ut til å være en slektning av de søramerikanske hornfroskene.  Og som ikke dette er nok, så har rovfuglen Rahonavis påfallende likheter med utdødde rovfugler i Sør-Amerika.

Det har lenge vært allment anerkjent innen faget geologi at det en gang var et superkontinent på den sørlige halvkule. Kontinentet er blitt kalt Gondwana. Opprinnelig var dette et kontinent bestående av Sør-Amerika, Antarktis, Afrika, India og Australia, foruten øyer som Madagaskar, Seychellene, New Zealand, Ny-Caledonia og Ny-Guinea. De nye paleontologiske funnene i Mahajanga-området har imidlertid gitt ny geologisk kunnskap om landforskyvninger innenfor dette geologiske området.

En regner nå med at Madagaskar var sentrum for et nytt superkontinent etter at Afrika og Australia løsrev seg. Madagaskar hang i en periode sammen med Sør-Amerika, med Antarktis som landbro, på den ene siden, og var knyttet til det store landområdet India på den andre siden. På et senere tidspunkt forlot Antarktis og Sør-Amerika landområdet Indo-Madagaskar, og i denne perioden var Madagaskar trolig mye lengre fra det afrikanske kontinentet enn i dag. Men da Madagaskar kvittet seg med India, ble avstanden til Afrika igjen mindre og de voldsomme kreftene ved frasparket forårsaket at Himalaya ble løftet til over 8.000 meter.

Mye av historien til den sørlige halvkule kan nok bare forstås i lys av Madagaskar.

 

Avslutning

Forskerne kan nok fortsatt bli tvunget til å gjøre revisjoner av enkelte teorier som her er blitt presentert, basert på nye funn og oppdagelser. Det er fortsatt store områder av Madagaskar som i liten grad har vært gjenstand for utgravinger. Venner av Madagaskar vil helt sikkert kunne glede seg over nye sensasjonelle funn de neste tjue årene. Men noen gåter vil en nok aldri få skikkelige svar på.  De største mysteriene ligger skjult hos verdens Skaper.

  

Arild M. Bakke 17.09.18