Bakkekontakten

møter med mennesker, misjon & Madagaskar

Kommentarer og meninger


Når samfunnet rakner

Misjon, kirke og politisk ansvar i krisetider

 

 

Artikkel av Arild M. Bakke i jubileumsboken ”Sendt sammen”, redaktør Kjetil Aano (2017)

 

 

Veven som rakner

Renningen i samfunnsveven har raknet - i kortere eller lengre perioder - i en rekke av de landene hvor Det Norske Misjonsselskap (NMS) har vært tilstede. I 1930- og 1940-årene opplevde misjonærene i Kina at nedarvede samfunnstradisjoner gikk i oppløsning, da landet var traumatisert av opprørsbølger, japansk invasjon og borgerkrig. Samfunnsmaskineriet i provinsen KwaZulu-Natal i Sør-Afrika har i perioden fra ca. 2000 vært sterkt svekket av at mange småbarnsforeldre og yrkesaktive har dødd av aids-sykdommen. Mange andre eksempler kunne vært nevnt. Her velger jeg å sette søkelyset på oppløsningstendenser i nyere tid på Madagaskar og hva som gjøres av kirke og misjon for å knytte sammen istykkerrevne tråder i samfunnsveven.

 

Historisk bakgrunn

Ordet ”lamba” blir brukt om Madagaskars nasjonalplagg. Det er en høylandstradisjon at et pent tøystykke, gjerne i silke, bæres over skuldrene ved festlige anledninger. Fra gammelt av har dette vært et symbol på en felles kulturell og sosial identitet. - Ifølge poeten og politikeren Jacques Rabemananjara ble lambaet istykkerrevet som resultat av den franske kolonialiseringen. I innledningen til en bok, utgitt to år før Madagaskar igjen ble uavhengig i 1960, skriver han visjonært om den tid da ”den avrevne tråden” igjen skal finne ”sin bestemmelse”.  Det skjer når landet blir ”en møteplass, åpen mot alle horisonter, mottakelig for alle verdens vinder”. Når dette skjer ”vil gasseren finne seg igjen som menneske”.[1]

Forannevnte politiker fikk noen av sine drømmer oppfylt da han bekledde ulike ministerposter i perioden etter frigjøringen. Den positive utviklingen i disse årene reflekteres i en bok av Fridtjov Birkeli i 1967, der han fastslår at ”landet er i full gang med å finne seg selv etter å ha vært fritt i bare 6-7 år”. Birkeli legger ikke skjul på sine varme følelser når han omtaler den nye hovedflyplassen med ”kjempehøye møner i gammel gassisk arkitektur”, en tidligere myr som viser fram ”en rekke regjeringsbygg i en glad og elegant tropestil” og det store fredagstorget hvor det er ”forbausende få tiggere å se”. Og det er som om Birkelis framtidsoptimisme tar helt av når han beskriver den nye livssituasjonen til vanlige folk, ikke minst til den oppvoksende generasjon: ”Folk ser sunne og friske ut. I svømmebassengene boltrer brune kropper seg med liv og sjel”.[2]

Det er interessant å se bilder fra 100-års feiringen for Den gassisk lutherske kirke (FLM) på Betafo, tatt samme år som Birkelis omtalte bok ble gitt ut. Tusenvis av festglade mennesker hadde det tradisjonsrike tøystykket over skuldrene sine. Da 140-årsjubileet for FLM ble feiret på samme sted i 2007, var det imidlertid påfallende få som hadde dette klesplagget på seg. Dette siste kan delvis skyldes globalisering og påvirkning fra andre land, men en kan nok med god grunn også spørre om noe hadde raknet underveis.

 

Framgang og tilbakeslag

I perioden etter 1975 har Madagaskar vist åpenhet i mange retninger. Det ble innledet samarbeid med kommunistiske stater, relasjonene til Frankrike ble fornyet og landet utviklet tett kontakt med arabiske stater og flere land i det geografiske nærområde. Senere ble båndene til USA og Tyskland styrket. Og i nyere tid har denne øya i Det Indiske Hav vendt seg mot fremadskridende asiatiske stater. Men på tross av kulturell åpenhet - eller kanskje til dels på grunn av denne åpenheten - har det vært mange tilbakeslag både økonomisk og sosialt.

Det har riktignok vært kortere perioder hvor det har vært et visst håp om en ny utvikling. I kjølvannet av en positiv samfunnsomveltning i 2002, kom Kristelig Folkepartis stortingsgruppe på besøk i 2003, med NMS’ daværende generalsekretær Kjetil Aano som reiseleder. I en samtale med parlamentarisk leder Jon Lilletun under besøket, ble jeg for første gang kjent med at norske stortingspolitikere vurderte utviklingen på Madagaskar til å være såpass god at en mente at det ville være hensiktsmessig å etablere en norsk ambassade. Dette ble da også en realitet litt senere. I noen få år var godt styresett, antikorrupsjon, oljeforvaltning, utdanning og miljøvern norske satsingsområder. Ett av høydepunktene var statsbesøket til Madagaskars president i Norge i 2004, hvor han også var innom NMS og Misjonshøgskolen i Stavanger.

Det er ikke til å legge skjul på at personer i NMS-miljøet hadde en viktig rolle i kulissene i perioden fra og med år 2002, med tanke på å få norske myndigheter på banen. Her var det et genuint engasjement for å bidra til en god utvikling på Madagaskar, samtidig som en i ettertid må innrømme at misjonsorganisasjonen falt for fristelsen til å omfavne daværende president på en litt ukritisk måte.

I en periode ble det fra gassiske myndigheters side tatt positive grep for å redusere korrupsjon i statsapparatet og å skape utvikling ute i distriktene. Sosiale og økonomiske indikatorer var til dels oppløftende. Men landet manglet en slitesterk renning, tilpasset den nye globale åpenheten. Pengegriskhet og egeninteresser tærte på samfunnsveven. Dette ble bare enda mer merkbart i tiden etter statskuppet i 2009.

Selv om det har vært gjennomført demokratiske valg de siste årene, strever landet fortsatt med krisesymptomer. Underutvikling og korrupsjon har neppe noen gang vært verre. Over 90% av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. En gjennomsnittlig fabrikkarbeiders kjøpekraft skal nå være ca. en tredjedel av nivået i 1960-årene, samtidig som befolkningen er blitt firedoblet i samme periode.[3] Rettsvesenet er gjennomkorrupt, med den konsekvens at pengesterke folk slipper unna rettsforfølgelse, mens fattige til dels blir uskyldig fengslet. Det har vært en alarmerende økning i antall selvmord, foruten at svært mange unge havner som psykiatriske pasienter i omsorgsbyene til hyrdebevegelsen i Den gassisk lutherske kirke. Den sosiale og politiske krise gjenspeiles også i omfattende avskoging, dårlig vern av landets biodiversitet og lite gjennomsiktighet i utvinning av mineral- og oljeforekomster.

 

Verdi- og identitetskrise

Madagaskar er et av Afrikas rikeste land, men har et av kontinentets mest fattige folk. Om landet skal kunne komme ut av krise- og fattigdomsspiralen, må det få på plass et nytt verdigrunnlag.

Ett av de første gassiske ordene utlendinger tar i bruk, etter å ha lært de vanligste høflighetsfrasene, er gjerne ”fihavanana”. Det er ingen tvil om at dette begrepet er en integrert del av den tradisjonelle samfunnsveven.[4] Videre er det interessant at endel gassere i nyere tid har prøvd å gi ordet den samme tolkningsramme som det hebraiske ”shalom”. I denne nytolkning betegner begrepet en tilstand av velferd, solidaritet og fredelig sameksistens på alle nivåer.

Hvis gassiske tilhørere smiler bekreftende når utlendinger benytter begrepet ”fihavanana”, er det imidlertid langt fra sikkert at en har samme referanseramme. Tradisjonelt har nemlig ordet blitt brukt om vennskapelige og solidariske forbindelser innenfor storfamilien, eventuelt i ens etniske gruppe.[5] Historisk har ikke andre stammer eller storsamfunnet blitt inkludert i dette ”velferdssystemet”. Ved å bruke dette begrepet ukritisk, kan misjonærer og andre i verste fall være med å sementere tenkningen om å sette sine nærmeste først når en får tilgang til makt og midler. Nettopp familie- og slektskapssolidaritet er et av de underliggende motiver for å godta korrupsjon og sosial forskjellsbehandling.

For øvrig har et gammelt gassisk uttrykk om utlendinger fått et tillegg om gasserne selv, som antyder at ”fihavanana” har utviklet seg til å bli et spill for galleriet: ”Utlendinger spiller fiender, vi gassere spiller venner”, altså underforstått: ”utlendinger er dypest sett venner, vi gassere er egentlig hverandres fiender”. Selvironisk formidler gasserne her at de selv ikke lever opp til sine idealer om samhold og solidaritet, mens det innrømmes at utlendinger generelt er bedre til å stå sammen enn det en i utgangspunktet forventer.

Pengenes plass i dagliglivet er nok også endret. Et gammelt visdomsord understreker at ”det er bedre å tape penger enn å miste gode relasjoner”. Nå er penger blitt identitetsdannende og det er således blitt vanlig at folk uttrykker at ”penger gir sosial status”. - Da et ungdomsprogram på en av fjernsynskanalene nylig hadde satt korrupsjon på dagsorden, var det flere deltagere i debatten som forsvarte bruken av bestikkelser med at dette nå er blitt eneste måte å komme seg fram på. I 2016 var det også illevarslende eksempler på smøring av folk i forbindelse med ledervalg i NMS’ samarbeidskirke FLM.

De gassiske verdiene vi nordmenn ofte har beundret – det fine samholdet i familien, måten de tar seg av sine eldre på  –  har en skyggeside når det kommer til det å bygge det moderne velferdssamfunn. Når slekts- og vennskapsbånd settes foran individets rettigheter, står enkeltmennesker ganske hjelpeløse hvis det ikke er noen innenfor systemet som flytter dem frem i køen. Hvis folk flest i posisjoner forfordeler sine nærmeste framfor andre mennesker, kan en ikke forvente at landets politiske ledere representerer en annen kultur. Og i en samfunnssituasjon hvor den enkelte er sin egen lykkes smed, er veien til å kjøpe seg privilegier kort.

Det har utviklet seg en mellommenneskelig ukultur og samfunnsnedbrytende ideologi, som må brytes og bekjempes. Landet trenger nye verdier, slik at hjem og samfunn kan representere ”det gode”. I dette må kirkene gå foran.

 

Kirke og politikk

Innenfor Den katolske kirke (ECAR) på Madagaskar har det de senere år vokst fram en bevissthet på at kirken ikke skal ha en partipolitisk agenda. Erkebiskopen i Antananarivo har fått mye intern kritikk for at han ga støtte til kuppmakerne i 2009.[6] Samtidig som det har vært en intern oppvåkning, har det utviklet seg en klar forståelse av kirkens profetiske rolle i samfunnet. I perioden fra 2011 har det katolske bispemøtet forfattet en rekke hyrdebrev, hvor det tas et entydig oppgjør med vanstyre, urettferdighet og korrupsjon, foruten at den enkeltes verdi og ukrenkelighet løftes fram. Øvrighetspersoner formanes til ikke å utnytte sine stillinger til egen fordel.[7]  

Katolikkenes Kommisjon for Rettferdighet og Fred har også vært svært aktiv. Mange uttalelser har kommunisert viktigheten av sosial utjevning og rettferdighet. I juli 2016 erklærte kommisjonen at den sosiale situasjon i landet er eksplosiv. Det ble kommunisert at åpen debatt og konstruktiv dialog om varige kriseløsninger er den eneste vei til å unngå alvorlige konfrontasjoner og en ukontrollert folkereisning. En utfordrer myndighetene til ”ikke å vende det døve øret til eller forskanse seg bak selvsikkerhet”.[8]

Den gassisk lutherske kirke (FLM) har, til forskjell fra Den katolske kirke, vært tilbakeholden med å uttale seg offentlig om samfunnsutviklingen. Kirken har i stedet valgt å formidle sitt syn gjennom Det felles-økumeniske rådet (FFKM). I en uttalelse i mai 2012, da Madagaskar hadde et overgangsstyre, refset rådet landets politikere for å være mest opptatt av egen vinning. Videre ble det tatt et oppgjør med at grunnleggende menneskerettigheter blir undergravd i rettssystemet. Dessuten kritiserte rådet at landets ledelse er rask til å slå ned på politisk motstand, mens røvere og innbruddstyver får herje fritt.[9]

I en ny erklæring av mai 2016 går FFKM kraftig ut mot lovløshet, maktmisbruk og undertrykkelse. Rådet bruker sterke ord for å beskrive konsekvensene av fusk og pengegriskhet, dårlig forvaltning av naturressurser og manglende respekt for menneskeverdet. Videre uttrykkes det stor bekymring over at rykter og løgn blir en del av dagliglivet. En minner om at ”pinsehendelsen utruster til frimodig å kunne stå oppreist og formidle sannheten, slik at løgn og lureri bekjempes i måten landet blir styrt på og hvordan medborgere relaterer seg til hverandre”. Mot slutten av erklæringen sier kirkelederne at de vil arbeide for en nasjonal forsoning basert på fire pilarer: syndsbekjennelse, omvendelse, rettferdighet og fredelig sameksistens.

En sentral kirkeleder i FLM har i mange år vært partipolitisk aktiv innenfor skiftende politiske grupperinger. I 2016 ga myndighetene ham forbud mot å reise ut av landet, på grunn av anklager om at han skal ha deltatt i forberedelsene til et statskupp.[10] Den samme personen har vært den lutherske Missouri-synodens hovedkontakt i FLM. Mye penger er kommet fra Missouri i USA utenom offisielle kanaler,[11] med den konsekvens at det ikke er gjennomsiktighet og åpenhet rundt forvaltningen av disse midlene.  - Hvordan FLM velger å håndtere partipolitiske aktiviteter og korrupsjon innenfor dens rekker i tiden framover, kan få avgjørende betydning for kirkens videre utvikling og identitet.

Det er gode eksempler på at enkeltmedlemmer i FLM utgjør en forskjell. Generaldirektøren i det statlige antikorrupsjonsorganet, som er aktiv i en av hovedstadsmenighetene, har jobbet tappert med å få politisk støtte til et nytt juridisk rammeverk for effektiv antikorrupsjon. En kvinnelig dommer, som er hyrde i kirkens vekkelsesbevegelse og har vært involvert i internasjonale rettsoppgjør i tidligere Jugoslavia og Rwanda, er viden kjent for sin nulltoleranse overfor smøring og bestikkelser. En tidligere fylkesmannen i Vakinankaratra-regionen, som i sin fritid er en aktiv forkynner i menighets- og foreningslivet på Antsirabe, skiller seg ut ved å være sterkt fokusert på reell utvikling og folkets beste.

 

Misjonens rolle

En misjonsorganisasjon og dens misjonærer skal ikke involvere seg i partipolitiske aktiviteter. Vi har imidlertid et klart sosialetisk ansvar. Når misjonærer i ord og handling bekjemper fattigdom og urettferdighet, beveger de seg umiddelbart innenfor politikkens virkeområde. Før representanter for en misjonsorganisasjon eventuelt skal uttale seg i det offentlige rom, må det alltid gjennomføres konsekvensanalyser, foruten at det må være en klar bevissthet om ens gjestestatus i landet.[12]

Det Norske Misjonsselskap har ved flere anledninger oppfordret samarbeidskirken FLM til å ta et oppgjør med urett og korrupsjon, foruten at vi har bedt kirkeledelsen om å bidra i nasjonale forsoningsprosesser. Under den politiske krisen i begynnelsen av 2009 oppstod det en delikat situasjon, hvor en sentral person i samarbeidskirken fikk en bil i gave fra landets president, i tillegg til en bil vedkommende hadde fått fra samme hold tidligere. Dette skjedde samtidig som han var invitert til å bidra til forsoning mellom stridende parter. Etter å ha fått ryggdekning fra NMS i Stavanger, gikk misjonens representant og en misjonærkollega på besøk til denne personen. Det ble da lagt sterkt innover kirkelederen at han måtte kvitte seg med bilene for å beholde sin upartiskhet.[13]

Det har blitt gitt økonomisk støtte fra NMS til oversettelse og trykking av boken ”Spirit and Hand”, - en bok om Hans Nielsen Hauges verdier og samfunnsnyttige arbeid, som taler rett inn i den aktuelle sosiale situasjon.[14] Samarbeidet om inkludering av syns- og hørselshemmede i private og offentlige skoler, hvor både FLM og utdanningsministeriet er involvert, fører til et positivt fokus på grunnleggende rettigheter. I denne sammenheng kan det også nevnes at vår støtte til landbruksskolen Fihaonana i Vohipeno, har resultert i at sosialt ekskluderte ungdommer fra det såkalte ”hundefolket” har fått oppleve verdighet og nye framtidsmuligheter.[15] Videre har lederutdanning og organisasjonsbygging vært høyt prioritert i NMS’ prosjektportfølge de senere årene. Det at NMS sammen med samarbeidskirken FLM har etablert Lovasoa kultur- og kompetansesenter (LCCCC) på Antsirabe, har bidratt til å introdusere nye standarder for samfunnsutvikling, ledelse og forvaltning.

NMS har kritisert at det har foregått korrupsjon i forbindelse med valg av ledere i samarbeidskirken. Vi har også uttrykt stor uro over at pengestøtte fra Missouri-synoden i USA, utenom offisielle kanaler, er blitt forvaltet på en korrumperende måte av enkeltpersoner som har villet posisjonere seg i FLM. Videre har NMS initiert prosesser for å rydde opp i samarbeidsprosjekter hvor det er blitt registrert økonomiske misligheter.

For egen del har NMS hatt som innarbeidet praksis å ikke betale seg ut av vanskelige situasjoner, for eksempel i trafikk- og tollkontroller eller i forbindelse med omstendelige prosedyrer på offentlige kontorer.[16] Selv om organisasjonen har kommunisert tydelig at bestikkelser er etisk uakseptabelt, kan en ikke se helt bort fra at det har vært situasjoner hvor enkeltmisjonærer har smurt et urimelig eller tungrodd system. I tillegg må vi kunne være åpne på at det har vært eksempler på at NMS’ støtte til enkeltprosjekter – gjennom offisielle kanaler - er blitt trukket inn i et kirkepolitisk spill. Det er umulig på forhånd å forutse alle mer eller mindre skjulte bivirkninger av det misjonen gjør. Men god kjennskap til den lokale kultur og de indrekirkelige forhold, reduserer muligheten for å bli dratt inn i ødeleggende partidannelser og etniske motsetninger.

 

Oppgjør og oppbrudd

På storstevnet på vekkelsessenteret Ankaramalaza i månedsskiftet juli/august 2016, hvor det var over femten tusen deltagere, hadde ledelsen i hyrdebevegelsen valgt å ha fokus på de ramsalte tekstene hos profeten Amos. Selv fikk jeg anledning til å tale over versene i Amos 6,8-14, hvor det tas et kraftig oppgjør med dem som ”gjør retten om til gift og rettferds frukt til malurt” (6,12).

Det var oppløftende at Ankaramalaza-bevegelsen på dette stevnet, hvor en på en spesiell måte blankpusset vekkelsesarven i forbindelse med markeringen av 75-årsjubileet, valgte å ha fokus på en bibelsk bok som tar et tydelig oppgjør med urettferdighet og undertrykkelse. I lys av tekstene i Amos ble det på stevnet forkynt at sann gudsdyrkelse ikke kan kombineres med fusk i handelslivet, utnytting av sårbare mennesker og bestikkelser i rettssystemet.

Med oppgjør følger oppbrudd. Når kirkens folk går foran i kampen mot urett og undertrykkelse, kan de også påvirke nasjonens ledere. Forvandling og fornyelse kan skje. Murer som har revnet, kan gjøres hele igjen (Amos 9,11). Renningen i samfunnsveven kan bli styrket. – Kanskje gasserne i framtiden kan ta på seg sitt flotte ”lamba” med en ny forståelse av rettferdig samfunnsorden, god forvaltning, menneskers likeverd og verdig liv? Da vil bærerne av dette symbol- og festplagget ha en identitet og fellesskapsforståelse som er sosialt revolusjonerende!

 

 

[1]Sitert etter Øyvind Dahl: Madagaskar – midt i brenningene, Oslo 1976, s 9-10.

[2] Fridtjov Birkeli: Sønner av Solskinnsøya, Stavanger 1967, s 204-205.

[3]En grei oversikt over den økonomiske og sosiale utvikling hos Sylvain Urfer: ”Madagascar: une sociéte en mutation, pour quel développement?”, i MADAGASCAR Crises cycliques, culture et développement: les conditions de la relance, Antananarivo 2012, s 23-25.

[4] Interessante refleksjoner hos Dominique Razafindratsimba: ”Ancrages identitaires à Madagascar”, i Ancrages identitaires dans L’ Océan Indien, Paris 2011, s 55-81.

[5]Øyvind Dahl: Merkverdige Madagaskar. Øya mellom øst og vest, Oslo 2008, s. 154-158.

[6] Mens de foregående erkebiskoper i Antananarivo etter kort tid i embetet ble utnevnt til kardinaler, har det gått over ti år uten at dette har skjedd med nåværende erkebiskop. Det blir åpent snakket om at dette er Vatikanets reaksjon på at erkebiskopen i en periode hadde en partipolitisk agenda. – Erkebiskopen i Toamasina er leder for bispemøtet.

[7] Se alle uttalelsene for perioden 2011-2015 i den tospråklige boken Fiangonana sy fiarahamonina eto Madagasikara / Église et Sociéte à Madagascar, Antananarivo 2016.

[8] Dagsavisen L’Express de Madagascar, lørdag 16. juli 2016.

[9] Uttalelsene kan en få tilsendt ved å henvende seg til Fiombonan’ ny Fiangonana Kristiana eto Madagasikara (FFKM) på e-mail: ffkmfoibe@gmail.com.

[10] Vedtak om ”Interdiction de sortie du territoire” ble gjort av innenriksministeriet 1. februar 2016. Dette vedtaket ble fornyet 9. mai samme år. Informasjon er sendt to ganger til alle ambassader og konsulater. Ledelsen i FLM har fått brev fra landets statsminister om saken.

[11] Se bl.a. reportasje i dagsavisen La Gazette de la Grande Ile, torsdag 28. juli 2016, s. 13.

[12] En god innføring i denne problematikken finner en hos Odd Bondevik: ”Misjon og politikk”, i Jan-Martin Berentsen m.fl.: Missiologi i dag, Oslo 1994, s. 243-261.

[13] Han kvittet seg med bilene dagen etterpå. Det ble sagt at bilene ble hentet av folk fra bilverkstedet til landets president, men jeg vet ikke med sikkerhet hva som faktisk skjedde.

[14] Sigbjørn Ravnåsen: ”Fiainam-panahy sy tanana miasa”, Antananarivo 2015. Original versjon ”Spirit and Hand”, Nairobi 2012.

[15] Omgivelsene har tradisjonelt brukt det svært nedsettende navnet ”antevolo” om denne folkegruppen, mens gruppen selv kaller seg for ”antemanaja”.

[16] Jfr Håndbok for NMS-Madagaskar, revidert utgave 2011, s 7.