Bakkekontakten

møter med mennesker, misjon & Madagaskar

Kommentarer og meninger


Etter 150 år med norsk misjon

Noen aktuelle og kritiske perspektiver

 

 

Det er 150 år siden norske pionermisjonærer startet arbeid på Madagaskar. Dristige og målrettede misjonærer, fra ett av datidens fattigste land i Europa, navigerte mellom utsendinger fra stormaktene Frankrike og Storbritannia. Mye har skjedd siden den gang. Nå som vi har feiret 3 x 50 års jubileum for norsk misjon og etableringen av en luthersk kirke på Madagaskar, kan det være naturlig å reflektere litt over utviklingen generelt og rekkevidden av norsk misjon.

 

 

Endrede kommunikasjonsforhold

De første misjonærene reiste flere måneder med misjons- og seilskipet ”Elieser” før de kom frem. I dag er reisetiden med fly på under et døgn fra vinterlandet i nord til sydhavsøya i sør. Mens de første misjonærene gjerne måtte vente ett år på å få svar på brev, kan vi i dag ha direkte kontakt på telefon, e-mail, skype og facebook.

Det har skjedd og skjer mye med veiene. Myndighetene har nylig meldt at en vil gå i gang med å bygge en firefelts motorvei mellom havnebyen Toamasina og hovedstaden Antananarivo. På den nye motorveien vil en kunne komme seg fra havnebyen opp til hovedstaden på tre-fire timer. De første misjonærene måtte beregne ti-elleve dager i bærestol på dette veistykket.

Også innen helse har det skjedd en positiv utvikling. De siste femten årene har ulike vaksinasjonskampanjer og tiltak mot malaria vært en suksess. Barnedødeligheten er blitt sterkt redusert og gjennomsnittlig levealder har i perioden etter 2000 steget med rundt ti år, til 64 år. Og hvis en legger til grunn situasjonen da de første norske misjonærene kom, er gassernes levealder i dag dobbelt så høy.

Mulighetene er mange på Madagaskar. Landet er svært rikt på ressurser. Men dessverre har utviklingen for folk flest vært negativ. En gjennomsnittlig fabrikkarbeiders kjøpekraft skal nå være rundt en tredjedel av nivået i 1960-årene. Over 90 prosent av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. Den økonomiske forskjellen mellom Norge og Madagaskar er mye større i dag enn da de første norske misjonærene kom. Den negative utviklingen blir svært tydelig når en sammenligner med en av naboøyene i Det indiske hav. På begynnelsen av 1960-tallet var gjennomsnittsinntekten på Mauritius lavere enn på Madagaskar, mens 55 år senere tjener folk på naboøya gjennomsnittlig tjue ganger mere enn gasserne.

 

Sosiale utfordringer

Jeg er sikker på at de første norske misjonærene ikke så for seg en negativ sosial og økonomisk utvikling. Misjonærer flest har vært drevet av en viss fremtidsoptimisme. En har tenkt at når mennesker blir frigjort av evangeliet, så vil dette ha positive konsekvenser for hele samfunnet. Det er gode grunner for dette perspektivet.

Misjonærenes innsats innen utdanning og utviklingsarbeid har uten tvil hatt en samfunnsbyggende karakter. Og det er ikke vanskelig å vise til mange gode resultater av misjonens diakonale aktiviteter. Kirkens skoler har fostret dyktige ledere. Opplæring innen treskjæring, landbruk og husbygging har skapt arbeidsplasser. Programmet integrert landsbyutvikling har i de senere år gitt et merkbart løft til en rekke lokalsamfunn. Men misjonærer og nasjonale medarbeidere har nok ikke lyktes helt med å introdusere en robust og framtidsrettet fellesskapsforståelse innen samfunn og kirke.

I en artikkel i boken ”Sendt sammen”, utgitt i forbindelse med 175-års jubileet til Det Norske Misjonsselskap (NMS), har jeg påpekt at ett av grunnproblemene på Madagaskar, er forståelsen av begrepet ”fihavanana”. Tradisjonelt har dette ordet blitt brukt om vennskapelige og solidariske forbindelser innenfor storfamilien. Historisk har ikke storsamfunnet blitt inkludert i dette ”velferdssystemet”. Når misjonærer ukritisk har gitt dette begrepet en positiv verdi, så har de kanskje vært med på å sementere tenkningen om å sette sine nærmeste først når en får tilgang til makt og midler. Nettopp familie- og slektskapssolidaritet er et av de underliggende motiver for å godta korrupsjon og sosial forskjellsbehandling. Og nettopp korrupsjon og manglende sosial rettferdighet er en hovedårsak til gjentatte politiske kriser og økonomisk tilbakegang på Madagaskar.

De over 140 omsorgsbyene (”tobyene”) innen hyrde- og vekkelsesbevegelsen i Den gassisk-lutherske kirke (FLM) representerer til en viss grad en motkultur. Men det trengs ytterligere oppgjør og oppbrudd. Landet trenger nye samfunnsverdier og sosial rettferdighet. En eventuell framtidig vekkelse på Madagaskar vil ganske sikkert fokusere på rettferdighet, verdighet og sannhet.

 

En kirke i vekst

Pionermisjonærene så neppe for seg den enorme kirkeveksten som skulle komme i kjølvannet av de første menighetsplantingene. Det har vært en eventyrlig vekst og utvikling, ikke minst de siste 50 årene. Statistisk materiale fra synodene viser at det etableres fire til fem nye menigheter hver uke. I jubileumsåret var det over 8.100 menigheter i FLM. Hvis en legger til grunn antall menigheter, så er FLM blitt det største kirkesamfunnet på Madagaskar.

Dette er på mange måter en suksesshistorie. Norske misjonærer gikk foran med å understreke at evangeliet er for alle. I dag snakkes det mye om misjonale menigheter. Kirken vokser sterkt både i byer og på landsbygda. Håpets menighet i 67 hektar i hovedstaden er blitt landets største menighet, og den skal visstnok være den største lutherske menighet i verden når det gjelder aktiv deltakelse.

Alt det gledelige som skjer på grasrotplanet i kirken, blir dokumentert med intervjuer, bilder og statistikk i jubileumsboken ”Madagaskar. Mennesker og menigheter etter 150 år med norsk misjon”. Det er mye spennende som skjer når mennesker blir inkludert og talenter frigjort. I et land hvor det har vært mye ustabilitet og tilbakegang, finner mange håp og fremtidsmuligheter i lokalmenighetene. Det er god grunn til å glede seg over resultatene av kristen misjon, selv om ikke alt er rosenrødt.

 

Arild M. Bakke